Dag 10: Et marked for alt!

December 20th, 2009

Karianne spiser omtrent ingenting til frokost og har vondt i magen fremdeles. Dagen kan ikke bli så hektisk som vi hadde lagt opp til.

Etter en veldig rolig start på dagen, forsøker vi oss etter hvert på en tur på markedet. Det beste markedet er visstnok Psar Tuol Tom Pong, også kalt det russiske markedet. Jeg (Andreas) synes det er ganske festlig at et marked kan hete Tom Pong!

Markedet fyller to kvartaler og består av mange små boder under tak i en enorm labyrint. Her inne er det varmt og veldig vanskelig å orientere seg. Bodene er organisert i ulike varekategorier, her er alt fra klær og silkestoff til klokker, kunst, motorsykler, vaskemidler og mat. Her er silkesjal i store bunker, sko og sandaler, hatter, koster, stein- og trefigurer og mye mer. Store kurver bugner over med frukter i alle tenkelige farger og størrelser, egg, ris og alt hva du ellers måtte trenge. Mens vi går rundt, nytter det ikke å stoppe i mer enn 4 sekunder før en overivrig selger ønsker å hjelpe oss.

Her er det pruting som gjelder. Jeg er overbevist om at prisen i utgangspunktet er minst tre ganger det den burde være. De som selger her er drevne, og det er litt vanskelig å vite om vi gir bort masse penger eller faktisk får et godt kjøp eller to. Antagelig er vi bare noen lettlurte turister.

Det tar ikke veldig lang tid før Karianne er sliten og vi returnerer til hotellet, men noen julegaver har vi da fått handlet.

Utover dagen går jeg nok en tur rundt i området rundt hotellet. Jeg bestemmer meg for å gå mye saktere enn forrige gang og være litt mer frempå. Med hjelp av dagslyset er det er mye lettere å se hva slags type butikker jeg passerer, noen av butikkene har til og med skilt med engelsk tekst. Jeg blir spesielt overrasket over hvor mange små butikker det er som selger de samme varene vegg-i-vegg med hverandre.

I en bakgate finner jeg et yrende marked med masse mat. Her selges alt fra frukt og grønnsaker til fisk og kjøtt som henger fremme i varmen. Jeg benytter anledningen og knipser noen bilder.

Tilbake på hotellet blir det en dukkert i bassenget. Karianne påstår hun begynner å bli litt friskere, og vi tar turen sammen til den japanske restauranten som ligger et kvartal unna. Dette stedet ligner ikke akkurat på gatematen man får ellers.

Innenfor dørene er det trangt om plassen, selv om lokalet er stort. Selv om det er mange gjester, virker det som om halvparten av alle som piler rundt faktisk jobber her! Det er lett å se hvem de er – alle har like skjorter og nisselue på. Ved inngangen står et stort juletre som blinker i blått og grønt. Det er snart jul også her i Kambodsja, selv om majoriteten av befolkningen er buddhister. Det kjennes rart å snart skulle reise hjem til snø og kulde.

Vi får et bord og klarer knapt å høre hverandre på grunn av all støyen rundt oss. Det må være mye gjenklang i rommet, fordi da de rydder bordet bak oss, sammenligner Karianne lydnivået fra ryddingen med vår ett år gamle sønn Oscar som kaster klosser rundt i stua hjemme. Maten er bra og Karianne klarer å spise litt kylling og ris. Hun føler seg mye bedre etterpå. Mens vi spiser står det til tider opptil tre kelnere og betrakter oss på et par meters avstand.

Det har vært en rolig dag uten de helt store aktivitetene. I morgen blir den store sigthseeing-dagen, ettersom det er siste mulighet for sånt – om to dager reiser vi hjem!

Dag 9: Den lange landeveien tilbake

December 20th, 2009

I dag skal vi ta bussen tilbake fra Siem Reap til hovedstaden Phnom Penh. Så mye mer enn det har vi ikke planlagt, og det er egentlig like greit.

Utenfor hotellet griper vi fatt i en tuk-tuk som kjører oss til busstasjonen. Jeg (Andreas) trodde bussen vår gikk fra like ved det gamle markedet, men sjåføren kjører oss en helt annen retning. Og det er bra, fordi jeg har ikke gjort hjemmeleksa skikkelig! Så ganske lettet kommer vi frem til rett plass og finner rett buss etter å ha spurt oss frem et par ganger. Sekkene får hver sin merkelapp og vi stiger om bord.

Mens det enkelte ganger er bortkastede penger, er det noen ganger greit å betale for litt luksus. Denne gangen er det kjekt med gode seter, klimaanlegg og en forholdsvis moderne buss. Seks timer med kun ett stopp er en lang tur. Bussen fylles opp med koreanere og andre turister, og litt over tiden ruller vi av gårde.

Veistandarden er langt bedre enn forventet, og bussen holder god fart. Det er tydeligvis gjort betraktelige opprustninger de siste få årene. Utenfor vinduet er husene omtrent like hele veien, landskapet er paddeflatt og variasjonen er omtrent ikkeeksisterende. Det er mye palmer, og mange av de samme husene på påler som vi har sett mange av til nå. Bussvertinnen forteller litt om hvert område vi kjører igjennom, på engelsk, men det er helt umulig å forstå hva hun sier. I tillegg viser de noen småvoldelige asiatiske filmer på TV-skjermen om bord som ikke akkurat faller i vår smak, men koreanerne ler i hvert fall godt. Senere brukes den samme TV-skjermen til å vise karakoke-musikkvideoer, men heldigvis er det ingen på vår buss som faller for fristelsen. Vi stopper et kvarter i en liten by på veien, hvor vi får strukket på beina og kjøpt en cola hver – men det blir en lang tur, og det føles godt å komme frem til hovedstaden litt utpå ettermiddagen.

Vårt nye hotell i Phnom Penh står ikke beskrevet i guideboka vår (Lonely Planet) og ligger litt utenfor sentrumskartet. Vel fremme blir vi nokså positivt overrasket, dette er et flott hotell og rommet vi får ser ut over et digert svømmebasseng i bakgården.

Karianne er ikke helt i form etter den lange bussturen, og tar det rolig utover resten av dagen. Jeg tar en kjøretur til det forrige hotellet og henter en koffert vi har hatt stående der. Det er litt gøy å merke at jeg klarer å kjenne meg igjen i visse områder i byen her nå.

Utover kvelden går jeg en tur rundt i området for å finne meg noe å spise og cola til Karianne. Jeg finner raskt ut at her er alt veldig annerledes i forhold til der vi bodde tidligere i denne byen. Jeg går forbi et par plasser jeg tror er japanske restauranter, men er ikke tøff nok til å gå inn.

Videre ser jeg mange mennesker som sitter langs fortauene og spiser i grupper med store matvogner. Likevel er jeg ikke helt sikker på at dette er utsalgssteder, kanskje det er de lokale familiene i bygårdene som spiser sammen? Jeg forsøker å forhøre meg et par ganger, men blir høflig avvist. Her er det ingen som kan engelsk.

Etter å ha bestemt meg for å gå tilbake fire-fem ganger, finner jeg et ”supermarked” som for kvelden er gjort om til serveringssted og bar. Her er jeg absolutt velkommen. Menyen finnes ikke på et forståelig språk, men jeg kommer i prat med en fyr som kunne noen ord engelsk. Han sliter med å forklare meg innholdet på menyen, så jeg spør hva han pleier å spise og bestiller det sammen med en øl. Jeg blir servert noe som ligner strimlet biffkjøtt sammen med pommes frites og en annen merkelig klump. Vanligvis har vi fått gaffel og skje ved måltidene, denne gangen får jeg spisepinner. Nysgjerrig og litt skeptisk begynner jeg å pirke på denne merkelige, nokså myke klumpen. Det viser seg å være en rå løk tildekket med et speilegg, ikke helt enkelt med spisepinner akkurat. Men ned går det, og smakte greit gjorde det også. Jeg får med meg et par colabokser før jeg trasker videre.

Selv om gatene er mørke, synes jeg selv jeg har god kontroll på hvor jeg er og jeg føler ikke det er utrygt å ferdes ute. På veien tilbake til hotellet snubler jeg over et lite fruktmarked som ennå ikke har stengt, så jeg kjøper meg et par rare frukter vi har blitt kjent med de siste dagene.

Dragefrukt er en veldig artig sak som absolutt ser ut som et egg fra en drage. Fruktkjøttet inni er hvitt med sorte frø med mild smak. Mangostan (eller Mangosteen på Engelsk) er en annen mystisk frukt med god smak, bare man spiser rett del på frukten. Den andre delen er veldig sur.

Tilbake på hotellet er det godt å endelig legge seg.

Dag 8: Steintøft!

December 20th, 2009

Trøtte og spente reiser vi fra hotellet grytidlig etter å ha fortært noen rester fra gårsdagens turmat. Klokka er 5 om morgenen og det er over en time til sola står opp. Likevel kjører vi ut fra Siem Reap med vår guide ’Sam og vår venn fra i går, sjåføren Chan Di, på hans tuk-tuk for å oppleve soloppgangen over Angkor Wat.

Vi er ikke alene langs landeveien denne morgenen. Både foran og bak oss blinker det i frontlykter og baklys. Men ved boden der vi betaler for dagskort for å se templene, er det ikke noen kø. Etter noen minutters kjøretur til, er vi visstnok fremme, men vi må gå det siste stykket. Guiden har en lommelykt som hjelper bra, det er bekmørkt og det tar litt tid før jeg (Andreas) oppdager at det faktisk er en vollgrav vi krysser. Dessuten må vi vise fram våre nylig anskaffede dagskort, som jeg plutselig oppdager ikke bare har navnet mitt, men også et trøtt bilde av meg selv for noen minutter siden.

Vi tar av fra hovedstien, guiden forteller at det er her vi får best utsyn. Vi står foran en dam, og jeg skimter svakt en silhuett av palmer og noe annet på andre siden. Noen går rundt og selger kaffe og te, der du kan få låne en stol på kjøpet. Klokka har ikke rukket å bli kvart på seks ennå.

Jeg fikler litt med kameraet, de automatiske innstillingene insisterer på å bruke blitsen, men jeg nekter. Så bildene blir sikkert bare sånn halvveis. Dessuten er det nok andre som lar blitsen lyse opp de nærmeste vannliljene, og jeg føler virkelig jeg er en turist.

Sakte gryr dagen. Lyset i horisonten tiltar raskere og raskere, jeg kan formentlig se at det endrer seg fra sekund til sekund. I horisonten er det ikke bare noen palmer, men også spir og murer som kommer vakkert til syne. Kanskje er jeg også litt skuffet, det var i hvert fall ikke noe sprakende fargespill å skrive hjem om, men flott var det.

Plutselig skjønner jeg at det jeg trodde var noen fjell til venstre for utsikten, viste seg bare å være noen mørke trær. Så tåpelig av meg, naturen her er ikke den samme som hjemme.

Vi drar tilbake til hotellet og spiser frokost der mens guiden bytter til uniformsantrekket sitt. Første tempel er Ta Prohm, og dette er noe av det aller mest utrolige jeg har sett på lenge. Rundt dette tempelet har de ikke ryddet vekk all vegetasjonen som engang slukte templene. Flere hundre år gamle trær slynger seg mellom ruinene og står oppå murer som er flere meter høye. Store steinblokker ligger utover, og det er mange lag med vegger og murer etter hvert som vi kommer inn mot midten av tempelet. Dette er som rett ut av en Indiana Jones film, eller omtrent et hvilket som helst dataspill. Faktisk ble også Tomb Raider filmet her, og guiden fikser et bilde av oss to under ”Tomb Raider-treet”. Vi spør oss selv hvorfor vi egentlig aldri så den filmen.

Her må man tråkke forsiktig. Trapper og steiner har alle tenkelige vinkler og høyder. Noen steder er det lagt ut et plankedekke, både for å hjelpe oss stakkars turister, men også for å verne noe av de gamle ruinene. Noen steder er de også godt i gang med restaureringsarbeide, men det er ikke tvil om at turismen setter sine spor her.

Vi titter ivrig rundt og guiden forklarer oss om de ulike kongene som bygde templene for gudene. Ta Prohm er et buddistisk tempel bygget fra rundt år 1186 og dedisert til moren til kong Jayavarman VII.

Med en livlig fantasi som er i ferd med å løpe løpsk, spør jeg guiden om det ikke finnes noen tunneler eller hemmelige ganger her. Han smiler høflig og forklarer at det gjør det nok ikke. Dette er tydeligvis et spørsmål han har fått før…

Bayon-tempelet var ganske annerledes. Her var det tre nivåer der det tredje og øverste nivået var det helligste. Overalt var det apsara-figurer, velformede kvinnelige dansere til ære for gudene. Bayon-tempelet hadde også mange Buddha-ansikter. På ytterveggene på tempelet var det mange utskæringer som viste ulike historier og fortellinger. Guiden vår forklarte hva vi så og hva alt betydde. Her var alt fra kriger mellom folkegrupper, hva man handlet på markedsplassen, gamling og til-og-med et bilde av barsel. Noen tegninger var fra da tempelet ble bygget, mens andre var kommet til senere.

Etter en tidlig lunsjpause kom høydepunktet, Angkor Wat. En tre kilometer lang og 190 meter bred vollgrav omkranser tempelet. Vi passerer den ytre veggen gjennom en av 5 innganger fra vest, der det er en stor Buddha-figur. Det er veldig deilig å ha en guide som både vet hvor vi kan oppdage detaljer vi ellers ikke hadde fått med oss, samt gå en fornuftig rute rundt tempelet. Dessuten er det nå nesten folketomt, de fleste andre turistene spiser lunsj.

Lenger inn skjønner jeg hvor vi hadde gått i mørket før daggry. Nå er området mye mer oversiktlig og vi ser to gamle bibliotek før vi passerer dammen fra i morges. Rundt den første tempelmuren er det også masse tegninger, men her er alt delt i tre nivåer, en for jorden i midten, et øvre nivå for himmelen, samt et nedre nivå for helvete. Stort sett er disse adskilt, men noen ganger er det også overganger mellom nivåene. Guiden tar oss rundt den ene langveggen og forklarer om ulike epoker, konger og guder, kriger, gleder og sorger som er beskrevet fra det gamle riket. Jeg klarer å se noen av utskjæringene, men mye er vanskelig å få med seg.

På den østre kortsiden gikk vi så opp på første nivået. Her var det god åpen plass med sand og gress. En bratt trapp førte opp til det andre nivået. Det tredje og øverste nivået var stengt på grunn av restaureringsarbeid. Dessuten var trappen opp dit diger og veldig bratt.

Rundt på vestsiden på det andre nivået var det også et eget bibliotek-hus til, denne gangen til kongens studier. Nede på det første nivået var det fire store basseng som ble benyttet av munkene til renselse.

Med så store arealer og etasjer, synes jeg det er vanskelig å fatte hvor mye stein som er plassert her av mennesker. Jeg forsøkte meg igjen på et spørsmål til guiden om det ikke var noen passasjer, eller hulrom under gulvene noe sted. Men det hadde de visst ikke teknologien til å få til for nærmere tusen år siden. Men tenk så kult det hadde vært!

Vi møter tuk tuk-en vår og kjører hjem til hotellet igjen, med veldig mange inntrykk å sette i sammenheng.

Vi klarer å slappe av litt før vi spiser middag i Siem Reap og tar en nokså tidlig kveld etter en lang og innholdsrik dag.

Dag 7: På bøljan blå

December 18th, 2009

Tidlig start på dagen. I dag legger vi kursen langt innover landet til Siem Reap, Kambodsjas turisthovedstad og utgangspunkt for tempelbesøk. Billigste reisemåte dit er med buss, men vi har valgt å foreta reisen med båt oppover elva.

Jeg (Andreas) har allerede bestilt transport fra hotellet til båthavnen, slik at det står en tuk-tuk utenfor og venter på oss kl. 0650 (!). Mange av detaljene i dagens reiserute er nokså løselig avtalt med reisebyrået jeg besøkte i går, så vi er litt spente på om vi klarer å finne frem og om alt fungerer slik vi har planlagt. Noe mat har vi kjøpt inn for reisen, men heldigvis klarer vi å få kastet i oss noe frokost før det bærer av gårde.

Nede ved elven blir jeg litt skeptisk når en mann tar billettene fra meg, og spør om vi trenger transport fra båten opp til byen i andre enden. Vi svarer høflig nei, i og med at dette allerede er fikset, og lettet får jeg billettene tilbake!

Båten viser seg å være et nokså sprekt framkomstmiddel, spesielt om vi tar de andre martime farkostene i betraktning. Her er det skinnkledte sitteplasser inne, samt noe plass på taket og på dekket foran, hvor det er mulig å innta utsikten. Bortsett fra de som jobber om bord, er det ikke mange lokale å se, og vi hører plutselig mye mer amerikansk og europeiske språk en vi har vært vant til de siste dagene. Det er sval luft inne, og sterk bris ute når båten etter hvert begynner å suse nordover. Ryggsekkene våre plasseres på et eget bagasjeområde.bak på båten. Klokken halv åtte legger vi fra kai.

Det er veldig mye å se på. Først kikker vi bare ut av vinduene fra våre tildelte seter. Etter hvert tar vi sjansen på en tur ut. Det er ikke helt uten risiko, da det er langt til Veritas-godkjente sikringer på denne skuta. Men det er nokså enkelt å ta seg fram til bauen, der det er god utsikt og etter hvert mange knipsende kameraer. Det tar ikke lang tid før byen er bak oss. På hver side av elven er det hus på påler, endeløse rekker med palmetrær og mye frodig vegetasjon. Elven gir mye næring til beboerne i nærheten. Vi ser fiskebåter, lastebåter, motorbåter og husbåter. Om ikke alle detaljene er med, så er det veldig greit å ta bilder og se nærmere på dem etterpå! Men hva i alle dager er de flåtene med det som ser ut som små vippekraner av trestokker?

Noen steder er elven smal og vi kommer nært inn på breddene, andre steder er elven rimelig bred og det er verre å få med seg aktivitetene langs vannkanten. Husene varierer også, det ser ut som om hus i landsbyer og tettsteder stort sett har bedre standard enn hus i mer grisgrendte strøk.

Rundt klokka 10 på formiddagen passerer vi gjennom en større by, og etter dette er det stort sett kjedelig åpent vann vi krysser – bedre kjent som Tonle Sap-innsjøen, den største i hele sørøst-Asia. Hele tre timer senere kjører vi inn  Siem Reap-elva. Her ligger flytende hus på rad og rekke – bygd på flåter som ligger og dupper ved bredden. Disse landsbyene flyttes rundt fra sted til sted, alt etter årstidene og vannstanden. Det er både bolighus og andre, langt større bygninger som jeg har lest er både rådhus, butikker og en skole bygd av norske Redd Barna. Her er det mye aktivitet og manger båter i alle retninger. Kort tid etter er båten fremme. Vi klyver i land og holder nesten på å glemme sekkene våre som har ligget på akterdekket.

Før vi har rukket å forlate ripa, blir vi overfalt av tuk-tuksjåfører som gjerne hjelpe oss med transporten opp til Siam Reap, en avstand på litt over en mil. Men vår transport skal jo være avtalt allerede – vil vi klare å finne rett kjerre? Vi går oppover brygga, hvor det står en mengde menn som holder hvite ark med ulike navn på. Jeg stikker nesa borti hver plakat, mens vi ser og leter etter vårt eget navn. Hver gang blir personen som holder lappen overivrig og vil veldig gjerne ha oss med, nesten uansett hva lappen hans forteller. Vår kamerat i Phnom Penh har imidlertid gjort en god jobb, for plutselig finner jeg en lapp med ”Havsberg” på, og peker lykkelig på den. Både Karianne og mannen som holder arket blir overmåtelig glade, og neste etappe er reddet!

Chan Di heter vår sjåfør, og han forteller at han også vil kjøre oss rundt når vi skal besøke templene i Angkor Wat i morgen. Sekkene våre surres forsvarlig fast, og vi tar plass i det som til vår gledelige overraskelse er en polstret versjon av tuk-tuksetene i hovedstaden – fortsatt med et skyggefullt tak montert over tilhengeren til den lille mopeden.

Vi starter ferden inn mot byen, med mange flere tuk-tuker både foran og bak oss. Langs veien ligger det først tett i tett med hus på høye påler, med bambustak og klesvasken hengende utenfor. Senere endrer bebyggelsen seg – husene står nå på bakken og konstruksjonene går fra hovedsakelig bambus til mer vanlig treverk og etter hvert stein. Utenfor samtlige hus står et lite, forgylt ”hus” på en tilhørende påle.

Vi ankommer vårt hotell, Borann Auberge des Temples, som ligger deilig tilbaketrukket fra veien inn et lite smug. Vi valgte hotellet fordi min amerikanske fetter og hans familie, som utrolig nok hadde planlagt Kambodsja-tur samtidig som oss, også skal bo her. Ian og kona Kalley jobber til vanlig som lærere ved den internasjonale skolen i kinesiske Chengdu, og det er artig å endelig få treffe dem igjen. Med seg har de sin lille datter Dorothy på halvannet år, og resten av ettermiddagen og kvelden tilbringer vi sammen med dem, blant annet i det behagelige bassenget som hører til hotellet.

Vi rekker også en liten tur til byens Gamle Marked, som liggeri hjertet av Siem Reap. Her er boder i lange rekker under et behagelig, skyggefullt tak. Hva enn hjertet skulle begjære, kan du finne det her – fra bunker på bunker med silkesjal, smykker, leker, klær og egne seksjoner med frukt, kjøtt og fisk.

Vi avtaler igjen en tidlig morgen med vår sjåfør og med vår innleide guide for anledningen. Vi vil gjerne opp for å se soloppgangen over Angkor Wats majestetiske tårn. Dagen starter dermed klokken fem, og det blir en tidlig kveld på oss. Vi har en spennende dag i vente.

Dag 6: Massasje gir muligheter

December 18th, 2009

Den ekstra halvannen timen med søvn var velkommen – det blir lange dager og mange inntrykk på en slik tur som denne.

Vi blir hentet 0930 av ABCs sjåfør, og kjører til organisasjonens kontorer i et annet kvarter av byen enn der hvor vårt hotell ligger.

Huset og tomten ble donert til ABC av den japanske Nippon-stiftelsen i 2005, og huser i dag kontorer, bibliotek, dataundervisning for synshemmede studenter i andre etasje, samt massasjeopplæring for blinde og salg av massasje i første etasje.

I dag skal vi få lov til å se hvordan de blinde elevene får massasjeopplæring, og en av de ansatte på kontoret følger oss ned for å bistå som tolk. I et stort rom som også brukes til møter, og ofte leies ut til andre som trenger slike fasiliteter, er det satt opp to massasjebenker og fem-seks jenter er ivrig i gang med å prøve ut teknikker på hverandre. En ung kvinne er læreren deres – hun er også blind, og som Boun Mao mistet hun synet etter å ha fått kastet syre i ansiktet.

Hun forteller at hun først jobbet noen år som massør, men at hun ønsket å hjelpe andre blinde til å få karrieremuligheter. Derfor ønsket hun å ta jobben som lærer ved ABCs massasjeopplæring. Elevene kommer fra hovedstaden eller nærliggende provinser, som Kampong Speu hvor Norges Blindeforbund støtter ABCs organisasjons- og rehabiliteringsprosjekt. Det varierer hvor lenge opplæringen varer, er elevene flinke og husker godt kan de begynne å jobbe allerede etter seks måneder, forklarer læreren. Elevene som i dag får undervisning har vært her i snart fem, og har allerede lært seg japansk massasje. Nå fortsetter de med oljemassasje, og de unge jentenes jobbmuligheter etterpå er gode. ”Alle blinde som får utdannelse her får jobb etterpå,” forteller læreren som også skryter av elevene sine. ”De er lærevillige og flinke. Mange av dem har også fått dataopplæring og annen hjelp fra ABC, men de trenger å kunne noe som vil gi dem jobb. Massasje vil gi dem jobb, og de vil veldig gjerne jobbe og tjene penger,” sier hun.

Nitten år gamle Mom er en av elevene, og er kommet til hovedstaden fra en liten by i Kampong Speu. Etter snart seks måneder er hun nå sikker på at hun vil bli i Phnom Penh for å arbeide. ”Det er en god jobbmulighet for oss,” forteller den blinde jenta, som trives godt med arbeidet.

Vi takker selvsagt ikke nei til tilbudet om å teste ut resultatene av opplæringen, og ikler oss igjen de pysjamaslignende, blå buksene med tilhørende overdel i massasjesenterets tilliggende omkledningsrom. Tingene våre legger vi i praktiske plastkurver med lokk og bærehåndtak som vi tar med inn i massasjerommet. En sterkt svaksynt jente viser oss inn, og sjekker tiden med en talende klokke. ”One hour?” spør hun. Vi svarer ja takk, og avkrefter at vi har noen skader som de behøver vite om. Vi venter på spørsmål om hvor hard massasje vi ønsker – det kommer ikke, men det får bære eller briste.

Rommet er svalt og halvmørkt, kjølt ned av store vifter i taket. Gardiner og en tung dør skjermer mot trafikklarmen utenfor. Her er det plassert ut ni benker, og to av elevene fra tidligere står nå og venter på oss.

Vi får grundig behandling – fra hodebunnen via nakke og skuldre, armer og helt ut i hver enkelt fingerspiss. De små jentene er sterke og har god teknikk, og massasjen denne gangen er nok hakket hardere enn sist, men jeg kjenner at musklene trenger en omgang etter mange timer på dårlige veier dagene før. Jentene klatrer opp på benken for å komme bedre til, gnir med tomler og albuer, og strekker på armer og bein. Vi snur oss fra magen til ryggen, og alle tenkelige og anstendige steder på kroppen får grundig behandling. Når vi er ferdige, lett øre i hodet og med skuldre som har sunket mange hakk, tusler vi ut fra den behagelige atmosfæren og tilbake til storbyens hast og ståk. Fem dollar per person er ingen pris, og vi stikker til dem en dollar ekstra for god service. Så rusler vi tilbake opp trappen til kontorene, hvor Marius og Boun Mao sitter i møte.

Vi veksler noen ord med Boun Mao om hvordan han synes vårt besøk har vært, og han forteller at han setter stor pris på at vi kommer fra Norges Blindeforbund med jevne mellomrom for å følge opp prosjektene.

Han sier: ”Dere kan se bilder, lese rapporter og forestille dere hvordan det er her, men det holder ikke. Dere må oppleve det selv for å skjønne hva arbeidet vi gjør går ut på. I tillegg er det viktig for oss med de innspillene dere kan oss for å gjøre arbeidet vårt bedre, ved å se på prioriteringer og komme med forslag til nye tiltak eller andre måter vi kan hjelpe mer effektivt.”

Boun Mao tar oss med ut for å spise lunsj, før vi setter kursen tilbake til hotellet. Kambodsja har noen av de beste juicene og shakene jeg noen gang har smakt, lagd av alle de deilige fruktene dette tropiske landet kan by på. Jeg setter til livs en vannmelonjuice, og slurper i meg halvparten av Andreas’ honningmelonshake etter å ha smakt litt for nøye på det som viste seg å være chilisaus som fulgte med maten min. Resten av dagen tilbringes i skyggen ved bassenget i hotellets hage, med forberedelser og pakking til morgendagens avreise. Etter tips fra en av Marius’ venner som bor og arbeider for Røde Kors her, besøker vi en hyggelig mann ved navn Phim som hjelper oss å organisere det vi trenger for å komme oss velberget til Siem Reap i morgen, og tilbake igjen om noen dager.

Klokken halv seks hentes vi igjen av sjåføren og Boun Mao, som tar oss med til en restaurant på den andre siden av elven for vår avskjedsmiddag. Den kilometerlange broen ble bygget av japanerne som en vennskapsgave, og har gjort underverker for det kommersielle livet på den andre siden – men flere store broer er under konstruksjon, og Boun Mao kan fortelle at vi vil passere under mange av dem på morgendagens båtreise opp elven.

Vi serveres en blanding av asiatiske retter som vi alle forsyner oss av til våre egne små skåler. Til hører ulike sauser for dypping, og en liten hær av kelnere som er på pletten med store isbiter, øl og annen drikke – om vi vil ha det eller ikke. Det flommer over av mat, og jeg kan ikke hjelpe for å tenke på de mange som gjerne ville hatt noe av alt som sikkert kastes etter at vi har forlatt stedet. Det er store forskjeller i kambodsja, men den kraftige veksten og turismen er med på å gi flere og flere et levebrød.

Dag 5 – del 2: Levende historie

December 15th, 2009

Dagene er så innholdsrike her i Kambodsja, at jeg ser ingen annen mulighet enn å dele dagens innlegg i to. Den første delen handler om Kambodsjas lyse fremtid – de nydelige ungene vi fikk lov til å møte på skolene.

Denne andre delen handler i stor grad om landets mørke fortid, men vel så mye om en sterkt og flott forbilde, med et stort glimt i sine blinde øyne.

Kong Nai og hans kone tar imot oss i sitt hjem, i utkanten av Phnom Penh. I rommet står en stor bil, men garasjen fungerer tydeligvis også som oppholdsrom og musikkverksted. Den eldre mannen har nesten ikke hår igjen, men pene trekk i et godt og varmt ansikt ikledd mørke solbriller og et stort smil. Vi tilbys å ta plass sammen med ham på det jeg synes mest ligner på et stort, lavt salongbord – et møbel det er vanlig å sitte på i Kambodsja og landene rundt. Kong Nai krøker beina under seg og følger interessert med mens jeg presenterer oss og forteller om hva vi jobber med hjemme i Norge. Vår venn Boun Mao, leder i ABC,  fungerer som oversetter, og  Kong Nai ler godt når jeg forteller at vi kommer etter å ha sett en videosnutt om ham på internett.

Mange kaller ham Kambodsjas Ray Charles, og Kong Nai nyter stor respekt i sitt hjemland både for sine musikalske ferdigheter, men også siden han er en av de få gjenlevende, tradisjonelle musikerne etter Røde Khmer-tiden. Jeg spør om han kan være så snill å dele sin historie. Det gjør han gjerne, og med en plutselig alvorlig mine forteller han om hvordan han ble blind som fireåring på grunn av meslinger.

“Jeg fikk oppleve noen som spilte musikk, og tenkte at dette var en god måte for meg som blind å tjene penger,” forteller han. Musikkopplæringen fikk han hos sin onkel, som del av en svært musikalsk og kunstnerisk familie. Som trettenåring begynte han å lære å spille chapei dong veng – et strenginstrument som minner om en langhalset lutt. Chapeien er blitt spilt i mer enn tusen år i Kambodsja, og Kong Nai anses i dag som en av de definitive mesterne i faget. Etter bare to års opplæring i chapei og sang, begynte han å opptre profesjonelt, og han fikk raskt suksess. Så kom Pol Pot og Røde Khmer-regimet.

Mesteparten av all kunstnerisk aktivitet ble slått ned, med unntak av det lille Pol Pot kontrollerte selv i hovedstaden Phnom Penh. Kong Nai ble satt til lange dager i hardt arbeid med å gjete kuer, og mens de andre arbeiderne fikk usle tre skåler ris om dagen å overleve på, fikk han bare en – siden han var blind.

De fleste musikere og andre kunstnere ble drept i det påfølgende folkemordet. Kong Nai ble tvunget til å synge hyllester til makthaverne, men da hans bror ble myrdet av regimet gikk de også etter ham. “De mente det ikke var nok å bare kappe planten, de ville fjerne hele roten” forklarer han oss. KongNai ble reddet i siste sekund da revolusjonen i nabolandet Vietnam kom, og veltet Pol Pot og Røde Khmers diktatur i 1978. 95 % av Kambodsjas musikere og andre kunstnere var borte.

I dag fremfører Kong Nai fortsatt klassiske dikt på tradisjonelt vis, akkopagnert av sine raske fingre over chapeiens strenger. Han underviser også flere av landets dyktigste elever. Mest kjent er han likevel for sin improvisasjonskunst, noe han demonstrerer grundig da han på sparket lager en sang til oss om vår ferd fra Norge, og videre om vår stakkars venn Boun Maos utfordring i å simultanoversette sangteksten mens han prøver å slutte å le. Kong Nais ferdigheter er virkelig på linje med de mest garvede rapperne i Vesten!

En liten gutt svinser rundt oss mens Kong Nai fortsetter å synge, denne gangen en selvkomponert sang i tradisjonell stil om hans mange utenlandsreiser i musikkens ærend de siste årene. Gutten er en Kong Nais mange etterkommere – over 70 i tallet. Kong Nai og hans kone har ti barn, og han forteller stolt at to av dem også spiller tradisjonell musikk. Nå har han 33 barnebarn og mange oldebarn. “Nå for tiden vet dere jo godt hvordan dere forhindrer graviditet, det visste vi ikke før!” forklarer Kong Nai med et lurt smil.

Vi takker hjertelig for besøket, trekker oss ut gjennom de store glassdørene og ler lett mens vi tar på oss skoene vi har satt igjen ved terskelen. Jeg kjenner meg heldig for å ha fått møte et slikt varmt menneske, og bli påmint dette vennlige folkets grusomme historie – som slett ikke er så langt unna oss i tid. Mens vi kjører tilbake forbi de mange, flott dekorerte portene i Kong Nais gate, bestemmer jeg meg for å prioritere et besøk i nasjonalmuseet før vi reiser hjem til Norge.

Dag 5 – del 1: Herlige unger

December 14th, 2009

Dog lettere reduserte, føler vi oss mye bedre når vi står opp denne morgenen. Frokosten på The Pavillion er igjen innbydende – ferskpresset pasjonsfruktjuice, ferskt brød med ananasmarmelade, fritt valg av egg, te eller kaffe og frisk frukt.

Kl. 0745 venter igjen våre venner i bilen utenfor, og Boun Mao er oppriktig lei seg for den dårlige restaurantopplevelsen vår. Vi forsikrer ham om at alt står bra til nå, og setter kursen for avdelingskontoret i Kampong Speu, hvor vår venn Thierry (forkortelse for hennes egentlige navn som vi ikke klarer å uttale) venter på oss. Hun er prosjektkoordinator for ABC i provinsen, og var også med oss sist vi var ute – en skjønn, ung dame som det er lett å bli glad i. Sammen med en av feltarbeiderne, en kvinne, leder hun an på mopeden og viser vei til den lokale barneskolen. Her møter vi to små gutter som er elever der, sammen med en haug fnisete jenter.

Guttene er to brødre på 6 og 8 år som er svaksynte, og som ABC først fant frem til for noen måneder siden. ABC ønsker nå å hjelpe dem på deres lokale skole, og gi dem hjelpemidler som forstørrelsesglass. Marius spør læreren om hun også kunne tenke seg å komme til ABCs kontorer for å få litt opplæring i hvordan hun best kan hjelpe de svaksynte brødrene, og det vil læreren svært gjerne. Det er merkelig hvordan lærere i alle land likevel ser ut som lærere – den stramme damen er vennlig og interessert, og vi kan se at hun oppriktig bryr seg om sine to små elever. Det er tydeligvis litt flaut for dem å få så mye oppmerksomhet, og etter å ha gitt dem hver sin førerhundkalender fra Norge trekker vi oss tilbake og lar dem fortsette undervisningen.

Selv om klasserommet kun har et verandarekkverk som vegg på den ene siden, er det godt å trekke ut i skyggen under trærne når vi skal snakke med rektor og undervisningsleder ved skolen. Thierry snakker en kort stund med  skoleledelsen først, og forklarer oss etterpå at hun bare har fortalt at Andreas og jeg er svaksynte, og derfor må bruke solbriller. I Kambodsja er det nemlig svært uhøflig å ha solbriller på når man snakker med noen, spesielt de som er eldre. Det er respektløst å ikke la de andre ha øyekontakt med deg. Andreas tar raskt av seg brillene, men Thierry sier at nå som hun har forklart hvorfor vi trenger dem er det helt i orden, vi kan bare beholde solbrillene på.

Marius presenterer for dem sitt forslag om å la læreren få reise til ABCs kontorer en dag eller to for å få opplæring, og også skoleledelsen synes dette ville være et godt tiltak – de vil gjerne også vite hvordan de kan hjelpe elever med andre funksjonshemminger, som døve og amputerte. En liten gutt surrer rundt oss hele tiden mens vi prater, og Marius spør hvorfor han ikke er i klassen. Rektor forklarer at gutten er døv, og derfor ikke går på skole. Det finnes en døveskole i Phnom Penh, og de har forsøkt å overtale foreldrene til å sende ham dit, men dette koster mange penger og foreldrene ser ikke hvorfor de skulle gi ham en utdannelse – de regner ikke med han er i stand til å lære noe.

Thierry lover både skolen og oss at hun vil ta kontakt med en døveorganisasjon i området for å se om de har noe tilbud til gutten, men hun vet at de dessverre ikke dekker skolegang på spesialskole slik ABC gjør for sine blinde elever.

Den kvinnelige feltarbeideren tar farvel med oss, og Thierry hopper inn i baksetet sammen med oss tre andre – kvinnene er smale her i Kambodsja!

Vi setter kursen mot blindeskolen Krosat-Themy i hovedstgaden Phnom Penh. Siden Marius besøkte Kambodsja sist, i mai i år, har barna og skolen flyttet inn i nybygde lokaler, og synet som møter oss er flott. Flere store bygninger rundt et stort åpent område huser nå døve og blinde elever, og på baksiden har de også en stor plass hvor de spiller blant annet fotball. Vi får besøke klassene til de seks som ABC betaler skolepenger for. Foreløpig bor elevene på internat, men ABC jobber med å skaffe fosterfamilier til dem i nærområdet.  Flere av elevene har bare gått et par år ved skolen, selv om de er både 14 og 17 år gamle. De kommer fra Kampong Speu-provinsen, der ABC har funnet dem gjennom sitt kartleggingsarbeid. Barna vi snakker med er svært glade for å endelig å få gå på skole, og har gjort enorm fremgang på den korte tiden de har vært der. Flere ønsket å bli lærere, og en av jentene forteller oss at hun svært gjerne vil ha Thierrys jobb for ABC når hun avsluttet skolen.

Skolen har også datarom, og den blinde læreren viser oss stolt hvordan Jaws-programvare gjør det mulig for elevene å bruke både internett og annen funksjonalitet. Dessverre er det ikke utviklet noen talesyntese på khmer, slik at man bare kan bruke engelsk tale foreløpig. Dataundervisningen ved skolen har pågått i åtte år, og startet lenge før noen andre skoler i Kambodsja fikk datamaskiner til elevene sine.

I et av klasserommene vi går forbi sitter en eldre elev og spiller på en slags xylofon av tre. Thierry demonstrerer et annet tradisjonelt instrument for oss, bestående av en treklump i den ene enden, og en stang med en streng festet til den. På dette instrumentet kan man spille med en lang bue, noe som gir fiolinlyd med asiatisk klang over seg. Thierry har slett ikke glemt sin fars gamle kunster, selv hom hun nok ikke går Rybak i næringen med det første. Det innrømmer hun selv også glatt, og lattermilde går vi videre til neste klasse.

Her er en åtte år gammel jente er en av elevene.  Jenta er foreldreløs, og bor hos bestemoren sin når hun ikke er på skolen.

I denne klassen er læreren også blind, og hun forteller at det ofte er vanskelig å passe på disse små elevene siden de noen ganger kan finne på å løpe av gårde uten å si fra. Likevel finner hun det svært meningsfylt å undervise, og hun forteller at hun jo også blir en omsorgsperson for dem, ikke bare en lærer. Mange av barna har hjemlengsel den første tiden, men etter en stund går det bra og de er glade for å være på skolen.

Den vesle jenta er litt sjenert, og flytter seg urolig på benken når vi kommer bort for å hilse på. Thierry forklarer at skolen nettopp har hatt utbrudd av lus, derav det kortklipte håret.

En liten førerhundbamse fra Norge lokker fram et stort smil og undrende øyne da Thierry forteller om hva vi kan bruke hunder til på den andre siden av jordkloden. Jenta spør fort om hun kan få lov til å synge en sang for oss. Det takker vi selvfølgelig ja til. Fortsatt urolig i stolen synger hun med klokkeklar stemme på en vakker melodi som kommer til å bli ett av de vakreste minnene mine fra Kambodasja.

Thierry forklarer etterpå at dette ikke er en veldig kjent sang, men det er den vesle jentas yndlingssang. Den handler om en liten jente som først mister øynene og så begge foreldrene sine.

Det er alltid fint å besøke skolene, og disse barna er så inderlig glade for de mulighetene de har fått. Selv om de må reise langt hjemmefra for å få den tilrettelagte undervisningen og punktskriftopplæringen de trenger, sitter de rette i ryggen og leser stolt for oss fra punktboken sin om khmersk litteratur, og forteller om håp og drømmer for framtiden. Jeg vet at utdannelsen de får gir dem fantastiske muligheter i forhold til hva de ellers ville hatt. Jeg vet at de vil satse alt for å komme langt i studiene sine, selv om noen av dem ikke fikk begynt på skolen før de var 15 år gamle. De sjenerte smilene vitner om en lysere fremtid, for dem og for landet deres. Jeg er så glad for å få lov til å være med og støtte dem.

Dag 4: Spis aldri på pen restaurant

December 13th, 2009

Vi kom tilbake til hotellet i går kveld rundt sekstiden. Det hadde vært en lang, støvete dag og det var deilig med en dusj og klesskift i vårt air conditionede hotellrom. Vi bestemte oss for å gå ut og spise, Andreas og meg alene ettersom Marius skulle treffe en kamerat som jobber for Dansk Røde Kors her i Kambodsja.

Etter noen undersøkelser i våre guidebøker falt valget på et sted som serverte Khmer-mat (tradisjonell kambodsjansk cuisine), ikke så langt fra hotellet. Kartene var imidlertid ikke helt nøyaktige, og vi snublet oss fram i mørket på fortauer overfylt av parkerte biler, uteserveringer som gjerne okkuperte halve gaten, tuk-tuksjåfører som ventet på et nytt oppdrag, lekende unger og trær dekorert med fargede lys. Da vi omsider fant restauranten var førsteinntrykket godt – i en rolig bakgård under svale, pent utskårne himlinger fant vi oss plass på verandaen. En pent antrukket kelner serverte oss Angkor-øl og nøtter mens vi ventet på at maten skulle komme.  Det flislagte gulvet var rent og pent, og jeg bemerket til Andreas at dette stedet nok hadde hatt hvite duker, hvis kambodsjanske restauranter hadde hatt duker…

Det var få andre gjester i restauranten, kun en kambodsjansk vennegjeng ved bordet ved siden av oss. Dette burde kanskje vært et varsku, men vi tenkte ikke mer over det og trodde kanskje det var vanlig å spise middag på et annet tidspunkt enn det vi gjorde.

Maten var god – kambodsjansk rød curry, kylling til meg og fisk til Andreas. To øl til fulgte med, og vi var godt fornøyde da vi returnerte til hotellet. Helt til om natten. Jeg våknet først i to-tretiden av at Andreas kom tilbake fra toalettet, med tunge sukk. “Jeg føler meg ikke helt bra…” inrømte han og snudde seg over på siden. Jeg måtte innrømme at det gjorde ikke jeg heller. Det ble en lang natt med mange toalettbesøk, og lite søvn på meg (Andreas sover visst uansett), og da vi møtte Marius til frokost neste morgen var vi nok et sørgelig syn.

Etter å ha konstatert at matlysten var totalfraværende, og hver vår gang løpt tilbake til rommet vårt med presserende ærender, besluttet vi at Marius nok måtte ta dagens tur alene. Vi var rimelig lei oss for å gå glipp av dagens besøk hos synshemmede landsbybeboere, men kjente at avgjørelsen var riktig. Dagen ble tilbragt sovende på hotellrommet, i selskap av små slurker vann og Immodium.

Da Marius kom tilbake sammen med vår fotograf Nick, følte Andreas seg litt bedre og ble med ut for å spise. Nick hadde fått tatt mange gode bilder, og Marius kunne fortelle om spennende mennesker – blant annet flere bestemødre som hadde fått synet tilbake ved grå stær-operasjoner på ABCs regning.

Han hadde også fått besøke en blind mann som var veldig god på å klatre i kokospalmer, et talent som hadde imponert Marius kraftig. Denne mannen hadde derfor fått et mikrolån fra ABC til å starte produksjon og salg av palmesaft.

I morgen står besøk hos blinde barn og deres lærer ved Krousa Themy blindeskolen for tur, samt møte med lokale myndigheter, og vi skal også få hilse på den blinde sangeren Kong Nai i hans hjem. Han er en av de siste representantene for tradisjonell kambodsjansk musikk som nesten døde ut ved drapene under Pol Pots regime.

Vi krysser fingre for at vi føler oss bedre da, og det ser foreløpig bra ut.

Dag 3: Inspirerende møter

December 12th, 2009
Klokken 0745 er frokosten fortært. Vi møter Boun Mao og sjåføren utenfor hotellet, hvor også vår innleide fotograf Nick venter med sin sjåfør. Australieren bor her og kjører til vanlig moped som så mange andre, men han kjører aldri bil i Kambodsja. Det har vi forståelse for. Inntil nylig har det ikke vært noe krav om førerkort for trafikantene her, og rødt lys og trafikkretning er bare veiledende.

Vi stopper for å kjøpe vann, og legger så ut på den timeslange kjøreturen mot provinsen Kampong Speu, vest for hovedstaden. Landskapet endrer seg fra tettbebygd, via lave bygninger til  store inngjerdede områder. Marius forteller at disse tilhører boligspekulanter, som har kjøpt landområder for å å selge dem igjen med stor profitt senere. Kambodsja er i sterk vekst, og mange vet å sko seg på dette.

Vi ser igjen mengder av mopeder, mange med både tre og fire passasjerer. På noen har munker i oransje kapper fått skyss. På andre er hele familier samlet. Ingen holder seg fast.

Ansatte på Kampung Speu sammen med Mr Boun Mao utenfor det lokale kontoret

Ansatte på Kampung Speu sammen med Mr Boun Mao utenfor det lokale kontoret

Vi ankommer avdelingskontoret til ABC i Kampong Speu, og de ansatte her hilser oss varmt velkommen.  Temperaturen er begynt å stige ute, men inne er det lille huset avkjølt med store vifter. Vi presenterer oss og forteller kort om oss selv og hvorfor vi er kommet på besøk. De ansatte forteller levende og engasjert om sitt arbeid for blinde og svaksynte i provinsen. De har seks feltarbeidere som reiser rundt på motorsykler til de spredte landsbyene og leter etter blinde. Når de finner dem, opplever de ofte at folk ikke ønsker å prate med dem. Noen steder vil ikke familien vedkjenne seg at de har noen blinde i slekta. Mange tror at synstapet er en straff for tidligere synder.

Motivasjon og oppmuntring er blant de viktigste oppgavene, og dette trengs det mye av i starten. Feltarbeiderene er opplært til enkle øyeundersøkelser, og de som har øyesykdommer som kan behandles blir henvist videre til sykehuset, enten i Kampong Speu eller i hovedstaden Phnom Penh. De andre får hjelp til å lære mobilitet, aktiviteter i dagliglivet og andre ferdigheter for å bli mer selvstendige. De får også hjelp til å velge en geskjeft som de kan få et lite lån til å sette i gang med. Slik blir de gradvis uavhengige og også i stand til å brødfø familien. Det er et helt nytt liv.

Den blinde Mr Kuth Neith viser stolt frem en av hønene han eier

Den blinde Mr Kuth Neith viser stolt frem en av hønene han eier

Vi blir tatt med for å besøke en blind mann som har fått mikrolån til å kjøpe kyllinger for oppdrett. Da vi kommer ser vi også at han har lært seg å reparere motorsykler. Med pengene han tjener har han nå betalt ned lånet, og også fått bygget gjerder rundt huset og hønsegården for å forhindre at kuer tramper det ned. Det store huset har han fått låne av onkelen sin. Han forteller at familien er veldig stolte over hva han har oppnådd. Før satt han bare stille hjemme i huset til broren sin, og levde av maten han og familien ga ham. Nå lever han godt på kyllingene, og å dyrke sitrongress, sukkerrør og jackfruit. Han opplever også mye større respekt fra de andre landsbybeboerne. Stolt viser han oss alle aktivitetene sine. Jeg begynner å skjønne hvor mye ABCs arbeid betyr. Det er en god følelse.

Mr Kamm Thouen har forhåpentligvis kontroll på alle ledningene inne i TV-en

Mr Kamm Thouen har forhåpentligvis kontroll på alle ledningene inne i TV-en

Vi reiser videre. Det går sakte på de humpete og støvete veiene, men omsider når vi vårt neste besøk. Han bor sammen med familien i et lite hus bygd av tynne stokker og palmeblader. Fra ABC har han fått rehabilitering, og lån til å kjøpe gamle TVer og radioer som han reparerer og selger. Dette har han lært av en av de andre i landsbyen. For pengene har han og kona kunne kjøpe et bedre hus enn de hadde før, og de trenger ikke lenger bekymre seg for om pengene vil strekke til. De har også kjøpt en motorsykkel, som de stolt viser fram. Med den kan de kjøre lenger for å hente ødelagte apparater for reparasjon. Hvis ikke kona kan kjøre, kjører den ti år gamle datteren ham, får vi vite. Den lille jenta leder sin far mellom trærne og husene, mens små hunder løper rundt beina våre. Jeg overrekker henne og lillesøsteren en førerhundkalender fra Norge. Den gjør stor suksess, og jeg forteller om førerhunder og om snøen de kan se på bildene. Mannen ser svært svært fornøyd ut med sin nye tilværelse. Kona betror oss at “Nå er hun veldig glad for å ha mannen sin.” Vi leser mellom linjene. Å gi mennesker hjelp til å overleve er en ting. Men med ABCs hjelp gjenvinner de også respekten og selvrespekten. Det er sterkt å oppleve det.

Kraftig på overtid stopper vi for å spise vår medbragte lunsj – kylling og ris, med ekstremt hot saus som vi velger å stå over etter at Andreas gisper etter vann etter å ha dyppet kyllingen sin i den. Vi får også kokosmelk – servert med sugerør rett fra nøtta. Fluene holder oss med selskap.

Våre venner tar oss med til en bestemor som har fått hjelp til å fjerne sin grå stær. Hun var blind i fem år, som hun tilbrakte liggende i en seng. Nå har hun fått synet tilbake, og kan hjelpe sin datter med de fem barna og husarbeidet, slik at datteren kan jobbe. Det er ikke vanskelig å se hvor mye hjelpen har betydd, med det store smilet og hengivne blikk til det minste barnet sovende i hengekøya.

Vår siste vert er en mann som ble blind som 8-åring. Han ble truffet av en bombe under borgerkrigen, men bestemte seg for at han ville klare seg selv. Med selvsikre skritt fyker han nå rundt for å vise oss alle sine inntektstiltak, mens kona holder seg smilende i bakgrunnen. De fire barna er voksne nå, to er allerede gift. Med lån fra ABC har mannen hennes startet kyllingoppdrett, og har nå 60 kyllinger til forskjell fra de ni han startet med. Han reparerer også vannpumper, dyrker bananer og fisker med garn i den nærliggende innsjøen. Hjelpen har hatt enormt å si for familien, forteller kona. “Nå slipper vi å bekymre oss for om vi har penger til mat i morgen.”

Det har vært mange sterke inntrykk, og vi er slitne når vi begir oss på den lange veien tilbake til byen. Likevel er stemningen i bilen god. Det er spennende og inspirerende å se pågangsmotet til disse menneskene. Det kjennes godt å se at pengene kommer fram, og at hjelpen vi gir ikke bare sørger for mat i magen, men ikke minst gjenvunnet menneskeverd og håp.

Dag 2: Syreangrep og blinde massører

December 12th, 2009

Hotellet vårt heter The Pavillion, og ligger i hjertet av Phnom Penh. Likevel er stedet en oase, tilbaketrukket fra byens kjas og mas. En vakker tropisk hage med et svømmebasseng i midten møter oss, og vi finner veien mellom trærne til resepsjonen. Andreas kan opplyse oss andre at hotellet er oppført som det mest populære på TripAdvisor, noe som gjør oss enda mer fornøyde med valget.

Rommene våre er ikke klare ennå, og vi slår oss ned i skyggen ved bassengkanten for å akklimatiseres litt. 30 grader er ikke akkurat hverdagskost for nordmenn, og hvert fall ikke når vi for noen timer siden trasket gjennom et regnvått Oslo midtvinters.

Vi bruker tiden til å planlegge overnattingen i Siem Reap, som Andreas og jeg skal besøke om noen dager. Vannmelonjuice og lunsj på kambodsjansk vis, med kylling og grønnsaker i rød karrisuppe  hører med. Så får vi rommene, og rekker en dusj før ABCs sjåfør henter oss igjen og tar oss med til organisasjonens kontorer, som ligger et annet sted i byen.

Mr Boun Mao viser frem en førerhundkalender han nettopp har fått av Karianne Havsberg

Mr Boun Mao viser frem en førerhundkalender han nettopp har fått av Karianne Havsberg

Vi møter en vennlig og smilende organisasjonsleder. Mr. Boun Mao er selv blind, og ansiktet hans vitner om en dramatisk historie. Vi setter oss ned, og Mr. Mao forteller stolt om organisasjonen sin, og arbeidet de gjør. De startet opp i 2000, og i 2007 fikk de støtte fra Norges Blindeforbund som de brukte til oppstart av rehabiliteringsprosjekt i provinsen Kampong Speu, som ligger en times kjøring utenfor hovedstaden.

Marius har fortalt meg litt om årsaken til at Boun Mao ble blind, og jeg drister meg til å be ham fortelle sin historie:

I 1993 studerte han ved universitetet i Phnom Penh. Som foreldreløs var det nødvendig for ham å tjene penger ved siden av studiene, og han hadde kjøpt seg en moped som han brukte til å tilby folk taxitjenester. En dag plukket han opp en person, som viste seg å være en raner. Da Boun Mao slapp ham av på bestemmelsesstedet, kastet mannen syre i ansiktet på ham, tok penger,  sykkelen og stakk.

Syreskadene var alvorlige. Han havnet på FN-sykehuset, og selv om legene prøvde å redde synet hans lot det seg ikke gjøre. Han var blind. Etter mange operasjoner for å rekonstruere ansiktet kunne han skrives ut, men Boun Mao gikk med selvmordstanker. Hvordan skulle han, en blind, kunne klare seg selv?

Den japanse legen oppmuntret Boun Mao, og minte ham på at han fortsatt hadde en verdi og mange kunnskaper som kunne komme verden til nytte, kanskje spesielt andre blinde og svaksynte. Boun Mao fikk hjelp til å lære å ta seg fram og klare seg i sin nye situasjon. Senere fullførte han utdannelse i patologi og anatomi, og fikk så et stipend til å ta massørutdannelse i et av nabolandene. Da han kom hjem ønsket han sterkt å hjelpe andre blinde og svaksynte til å få de samme mulighetene han selv hadde fått. Med hjelp fra Norges Blindeforbund og Asias Blindeunion ble ABC stiftet.

Vi overleverer gaver vi har med fra Norge, blant annet to leselister og noen luper og kikkerter vi har fått tak i. Boun Mao takker ydmykt, og sier gavene vil komme til stor nytte for organisasjonen og for svaksynte barn som de ønsker å tilrettelegge undervisningen for i deres lokale skoler. De blinde barna henvises til en blindeskole hvor de får punktskriftopplæring og annen støtte.

Boun Mao viser oss rundt i huset som ABC har fått av det japanske Nippon Foundation. I andre etasje har de kontorer, samt bibliotek hvor de produserer noe punktskriftmateriale og gir dataundervisning til synshemmede studenter. Punktskriveren er imidlertid gammel, og alt må legges inn manuelt. Dataundervisningen er nylig stoppet. De har ikke lenger råd til å betale en lærer. Marius noterer og vil ta med informasjonen i vurderingen av den videre støtten.

I etasjen under har ABC startet en ny virksomhet. Blinde får opplæring i massasje, og tar imot turister og andre til behandling. Dette har vi hørt mye om, og vi takker ivrig ja når vi blir tilbudt å prøve. Marius takker høflig nei – han har vært her før, og betror oss på norsk at han nok følte de var litt vel hardhendte.

Vi ser på de spede jentene og takker ja likevel. I et tilliggende omkledningsrom skifter vi til det som mest minner om sykehuspysjamas, før vi går inn i et rom med mange massasjebenker. En kvinne hjelper jentene å forklare, og vi forsøker å forstå – vi legger oss etter hvert på magen på hver vår benk. “Medium or hard?” Med Marius’ skepsis friskt i minne smiler jeg og ber om “Extra soft!” Damen humrer vennlig og overlater oss og jentene til oss selv.

Med behagelig musikk i ørene og god isolasjon mot trafikkstøyen utenfor, blir vi knadd og knukket. Jeg kjenner hvordan de små, men sterke fingrene leter seg fram til de riktige punktene, og det er slett ikke for hardt, selv om jeg kjenner at jenta har langt mer å by på. Jeg synker inn i drømmeland og lar ømme flymuskler få en omgang godtvondt. Noen minutter innimellom sover jeg nok – jetlagen har begynt å gi sin virkning.

Etter en time stiger vi ut igjen, møre og øre i hodet. Andreas har også overlevd sin “Medium” med god margin. De fem dollarne per hode har vi ingen problemer med å gi bort. Turen bærer tilbake til hotellet. Massasjen vil komme vel til nytte de neste dagene. Da står besøk hos synshemmede for tur – i avsidesliggende landsbyer en time vest for Phnom Penh, på veier som vil få Statens Vegvesen til å blekne. Etter middag på Marius’ stamrestaurant Frizz, sovner vi før hodene treffer puta,  fulle av forventninger. Virkeligheten venter.