I dag skal vi ta bussen tilbake fra Siem Reap til hovedstaden Phnom Penh. Så mye mer enn det har vi ikke planlagt, og det er egentlig like greit.

Utenfor hotellet griper vi fatt i en tuk-tuk som kjører oss til busstasjonen. Jeg (Andreas) trodde bussen vår gikk fra like ved det gamle markedet, men sjåføren kjører oss en helt annen retning. Og det er bra, fordi jeg har ikke gjort hjemmeleksa skikkelig! Så ganske lettet kommer vi frem til rett plass og finner rett buss etter å ha spurt oss frem et par ganger. Sekkene får hver sin merkelapp og vi stiger om bord.

Mens det enkelte ganger er bortkastede penger, er det noen ganger greit å betale for litt luksus. Denne gangen er det kjekt med gode seter, klimaanlegg og en forholdsvis moderne buss. Seks timer med kun ett stopp er en lang tur. Bussen fylles opp med koreanere og andre turister, og litt over tiden ruller vi av gårde.

Veistandarden er langt bedre enn forventet, og bussen holder god fart. Det er tydeligvis gjort betraktelige opprustninger de siste få årene. Utenfor vinduet er husene omtrent like hele veien, landskapet er paddeflatt og variasjonen er omtrent ikkeeksisterende. Det er mye palmer, og mange av de samme husene på påler som vi har sett mange av til nå. Bussvertinnen forteller litt om hvert område vi kjører igjennom, på engelsk, men det er helt umulig å forstå hva hun sier. I tillegg viser de noen småvoldelige asiatiske filmer på TV-skjermen om bord som ikke akkurat faller i vår smak, men koreanerne ler i hvert fall godt. Senere brukes den samme TV-skjermen til å vise karakoke-musikkvideoer, men heldigvis er det ingen på vår buss som faller for fristelsen. Vi stopper et kvarter i en liten by på veien, hvor vi får strukket på beina og kjøpt en cola hver – men det blir en lang tur, og det føles godt å komme frem til hovedstaden litt utpå ettermiddagen.

Vårt nye hotell i Phnom Penh står ikke beskrevet i guideboka vår (Lonely Planet) og ligger litt utenfor sentrumskartet. Vel fremme blir vi nokså positivt overrasket, dette er et flott hotell og rommet vi får ser ut over et digert svømmebasseng i bakgården.

Karianne er ikke helt i form etter den lange bussturen, og tar det rolig utover resten av dagen. Jeg tar en kjøretur til det forrige hotellet og henter en koffert vi har hatt stående der. Det er litt gøy å merke at jeg klarer å kjenne meg igjen i visse områder i byen her nå.

Utover kvelden går jeg en tur rundt i området for å finne meg noe å spise og cola til Karianne. Jeg finner raskt ut at her er alt veldig annerledes i forhold til der vi bodde tidligere i denne byen. Jeg går forbi et par plasser jeg tror er japanske restauranter, men er ikke tøff nok til å gå inn.

Videre ser jeg mange mennesker som sitter langs fortauene og spiser i grupper med store matvogner. Likevel er jeg ikke helt sikker på at dette er utsalgssteder, kanskje det er de lokale familiene i bygårdene som spiser sammen? Jeg forsøker å forhøre meg et par ganger, men blir høflig avvist. Her er det ingen som kan engelsk.

Etter å ha bestemt meg for å gå tilbake fire-fem ganger, finner jeg et ”supermarked” som for kvelden er gjort om til serveringssted og bar. Her er jeg absolutt velkommen. Menyen finnes ikke på et forståelig språk, men jeg kommer i prat med en fyr som kunne noen ord engelsk. Han sliter med å forklare meg innholdet på menyen, så jeg spør hva han pleier å spise og bestiller det sammen med en øl. Jeg blir servert noe som ligner strimlet biffkjøtt sammen med pommes frites og en annen merkelig klump. Vanligvis har vi fått gaffel og skje ved måltidene, denne gangen får jeg spisepinner. Nysgjerrig og litt skeptisk begynner jeg å pirke på denne merkelige, nokså myke klumpen. Det viser seg å være en rå løk tildekket med et speilegg, ikke helt enkelt med spisepinner akkurat. Men ned går det, og smakte greit gjorde det også. Jeg får med meg et par colabokser før jeg trasker videre.

Selv om gatene er mørke, synes jeg selv jeg har god kontroll på hvor jeg er og jeg føler ikke det er utrygt å ferdes ute. På veien tilbake til hotellet snubler jeg over et lite fruktmarked som ennå ikke har stengt, så jeg kjøper meg et par rare frukter vi har blitt kjent med de siste dagene.

Dragefrukt er en veldig artig sak som absolutt ser ut som et egg fra en drage. Fruktkjøttet inni er hvitt med sorte frø med mild smak. Mangostan (eller Mangosteen på Engelsk) er en annen mystisk frukt med god smak, bare man spiser rett del på frukten. Den andre delen er veldig sur.

Tilbake på hotellet er det godt å endelig legge seg.