Dagene er så innholdsrike her i Kambodsja, at jeg ser ingen annen mulighet enn å dele dagens innlegg i to. Den første delen handler om Kambodsjas lyse fremtid – de nydelige ungene vi fikk lov til å møte på skolene.

Denne andre delen handler i stor grad om landets mørke fortid, men vel så mye om en sterkt og flott forbilde, med et stort glimt i sine blinde øyne.

Kong Nai og hans kone tar imot oss i sitt hjem, i utkanten av Phnom Penh. I rommet står en stor bil, men garasjen fungerer tydeligvis også som oppholdsrom og musikkverksted. Den eldre mannen har nesten ikke hår igjen, men pene trekk i et godt og varmt ansikt ikledd mørke solbriller og et stort smil. Vi tilbys å ta plass sammen med ham på det jeg synes mest ligner på et stort, lavt salongbord – et møbel det er vanlig å sitte på i Kambodsja og landene rundt. Kong Nai krøker beina under seg og følger interessert med mens jeg presenterer oss og forteller om hva vi jobber med hjemme i Norge. Vår venn Boun Mao, leder i ABC,  fungerer som oversetter, og  Kong Nai ler godt når jeg forteller at vi kommer etter å ha sett en videosnutt om ham på internett.

Mange kaller ham Kambodsjas Ray Charles, og Kong Nai nyter stor respekt i sitt hjemland både for sine musikalske ferdigheter, men også siden han er en av de få gjenlevende, tradisjonelle musikerne etter Røde Khmer-tiden. Jeg spør om han kan være så snill å dele sin historie. Det gjør han gjerne, og med en plutselig alvorlig mine forteller han om hvordan han ble blind som fireåring på grunn av meslinger.

“Jeg fikk oppleve noen som spilte musikk, og tenkte at dette var en god måte for meg som blind å tjene penger,” forteller han. Musikkopplæringen fikk han hos sin onkel, som del av en svært musikalsk og kunstnerisk familie. Som trettenåring begynte han å lære å spille chapei dong veng – et strenginstrument som minner om en langhalset lutt. Chapeien er blitt spilt i mer enn tusen år i Kambodsja, og Kong Nai anses i dag som en av de definitive mesterne i faget. Etter bare to års opplæring i chapei og sang, begynte han å opptre profesjonelt, og han fikk raskt suksess. Så kom Pol Pot og Røde Khmer-regimet.

Mesteparten av all kunstnerisk aktivitet ble slått ned, med unntak av det lille Pol Pot kontrollerte selv i hovedstaden Phnom Penh. Kong Nai ble satt til lange dager i hardt arbeid med å gjete kuer, og mens de andre arbeiderne fikk usle tre skåler ris om dagen å overleve på, fikk han bare en – siden han var blind.

De fleste musikere og andre kunstnere ble drept i det påfølgende folkemordet. Kong Nai ble tvunget til å synge hyllester til makthaverne, men da hans bror ble myrdet av regimet gikk de også etter ham. “De mente det ikke var nok å bare kappe planten, de ville fjerne hele roten” forklarer han oss. KongNai ble reddet i siste sekund da revolusjonen i nabolandet Vietnam kom, og veltet Pol Pot og Røde Khmers diktatur i 1978. 95 % av Kambodsjas musikere og andre kunstnere var borte.

I dag fremfører Kong Nai fortsatt klassiske dikt på tradisjonelt vis, akkopagnert av sine raske fingre over chapeiens strenger. Han underviser også flere av landets dyktigste elever. Mest kjent er han likevel for sin improvisasjonskunst, noe han demonstrerer grundig da han på sparket lager en sang til oss om vår ferd fra Norge, og videre om vår stakkars venn Boun Maos utfordring i å simultanoversette sangteksten mens han prøver å slutte å le. Kong Nais ferdigheter er virkelig på linje med de mest garvede rapperne i Vesten!

En liten gutt svinser rundt oss mens Kong Nai fortsetter å synge, denne gangen en selvkomponert sang i tradisjonell stil om hans mange utenlandsreiser i musikkens ærend de siste årene. Gutten er en Kong Nais mange etterkommere – over 70 i tallet. Kong Nai og hans kone har ti barn, og han forteller stolt at to av dem også spiller tradisjonell musikk. Nå har han 33 barnebarn og mange oldebarn. “Nå for tiden vet dere jo godt hvordan dere forhindrer graviditet, det visste vi ikke før!” forklarer Kong Nai med et lurt smil.

Vi takker hjertelig for besøket, trekker oss ut gjennom de store glassdørene og ler lett mens vi tar på oss skoene vi har satt igjen ved terskelen. Jeg kjenner meg heldig for å ha fått møte et slikt varmt menneske, og bli påmint dette vennlige folkets grusomme historie – som slett ikke er så langt unna oss i tid. Mens vi kjører tilbake forbi de mange, flott dekorerte portene i Kong Nais gate, bestemmer jeg meg for å prioritere et besøk i nasjonalmuseet før vi reiser hjem til Norge.