Vi kom tilbake til hotellet i går kveld rundt sekstiden. Det hadde vært en lang, støvete dag og det var deilig med en dusj og klesskift i vårt air conditionede hotellrom. Vi bestemte oss for å gå ut og spise, Andreas og meg alene ettersom Marius skulle treffe en kamerat som jobber for Dansk Røde Kors her i Kambodsja.

Etter noen undersøkelser i våre guidebøker falt valget på et sted som serverte Khmer-mat (tradisjonell kambodsjansk cuisine), ikke så langt fra hotellet. Kartene var imidlertid ikke helt nøyaktige, og vi snublet oss fram i mørket på fortauer overfylt av parkerte biler, uteserveringer som gjerne okkuperte halve gaten, tuk-tuksjåfører som ventet på et nytt oppdrag, lekende unger og trær dekorert med fargede lys. Da vi omsider fant restauranten var førsteinntrykket godt – i en rolig bakgård under svale, pent utskårne himlinger fant vi oss plass på verandaen. En pent antrukket kelner serverte oss Angkor-øl og nøtter mens vi ventet på at maten skulle komme.  Det flislagte gulvet var rent og pent, og jeg bemerket til Andreas at dette stedet nok hadde hatt hvite duker, hvis kambodsjanske restauranter hadde hatt duker…

Det var få andre gjester i restauranten, kun en kambodsjansk vennegjeng ved bordet ved siden av oss. Dette burde kanskje vært et varsku, men vi tenkte ikke mer over det og trodde kanskje det var vanlig å spise middag på et annet tidspunkt enn det vi gjorde.

Maten var god – kambodsjansk rød curry, kylling til meg og fisk til Andreas. To øl til fulgte med, og vi var godt fornøyde da vi returnerte til hotellet. Helt til om natten. Jeg våknet først i to-tretiden av at Andreas kom tilbake fra toalettet, med tunge sukk. “Jeg føler meg ikke helt bra…” inrømte han og snudde seg over på siden. Jeg måtte innrømme at det gjorde ikke jeg heller. Det ble en lang natt med mange toalettbesøk, og lite søvn på meg (Andreas sover visst uansett), og da vi møtte Marius til frokost neste morgen var vi nok et sørgelig syn.

Etter å ha konstatert at matlysten var totalfraværende, og hver vår gang løpt tilbake til rommet vårt med presserende ærender, besluttet vi at Marius nok måtte ta dagens tur alene. Vi var rimelig lei oss for å gå glipp av dagens besøk hos synshemmede landsbybeboere, men kjente at avgjørelsen var riktig. Dagen ble tilbragt sovende på hotellrommet, i selskap av små slurker vann og Immodium.

Da Marius kom tilbake sammen med vår fotograf Nick, følte Andreas seg litt bedre og ble med ut for å spise. Nick hadde fått tatt mange gode bilder, og Marius kunne fortelle om spennende mennesker – blant annet flere bestemødre som hadde fått synet tilbake ved grå stær-operasjoner på ABCs regning.

Han hadde også fått besøke en blind mann som var veldig god på å klatre i kokospalmer, et talent som hadde imponert Marius kraftig. Denne mannen hadde derfor fått et mikrolån fra ABC til å starte produksjon og salg av palmesaft.

I morgen står besøk hos blinde barn og deres lærer ved Krousa Themy blindeskolen for tur, samt møte med lokale myndigheter, og vi skal også få hilse på den blinde sangeren Kong Nai i hans hjem. Han er en av de siste representantene for tradisjonell kambodsjansk musikk som nesten døde ut ved drapene under Pol Pots regime.

Vi krysser fingre for at vi føler oss bedre da, og det ser foreløpig bra ut.