Vi stopper for å kjøpe vann, og legger så ut på den timeslange kjøreturen mot provinsen Kampong Speu, vest for hovedstaden. Landskapet endrer seg fra tettbebygd, via lave bygninger til  store inngjerdede områder. Marius forteller at disse tilhører boligspekulanter, som har kjøpt landområder for å å selge dem igjen med stor profitt senere. Kambodsja er i sterk vekst, og mange vet å sko seg på dette.

Vi ser igjen mengder av mopeder, mange med både tre og fire passasjerer. På noen har munker i oransje kapper fått skyss. På andre er hele familier samlet. Ingen holder seg fast.

Vi ankommer avdelingskontoret til ABC i Kampong Speu, og de ansatte her hilser oss varmt velkommen.  Temperaturen er begynt å stige ute, men inne er det lille huset avkjølt med store vifter. Vi presenterer oss og forteller kort om oss selv og hvorfor vi er kommet på besøk. De ansatte forteller levende og engasjert om sitt arbeid for blinde og svaksynte i provinsen. De har seks feltarbeidere som reiser rundt på motorsykler til de spredte landsbyene og leter etter blinde. Når de finner dem, opplever de ofte at folk ikke ønsker å prate med dem. Noen steder vil ikke familien vedkjenne seg at de har noen blinde i slekta. Mange tror at synstapet er en straff for tidligere synder.

Motivasjon og oppmuntring er blant de viktigste oppgavene, og dette trengs det mye av i starten. Feltarbeiderene er opplært til enkle øyeundersøkelser, og de som har øyesykdommer som kan behandles blir henvist videre til sykehuset, enten i Kampong Speu eller i hovedstaden Phnom Penh. De andre får hjelp til å lære mobilitet, aktiviteter i dagliglivet og andre ferdigheter for å bli mer selvstendige. De får også hjelp til å velge en geskjeft som de kan få et lite lån til å sette i gang med. Slik blir de gradvis uavhengige og også i stand til å brødfø familien. Det er et helt nytt liv.

Vi blir tatt med for å besøke en blind mann som har fått mikrolån til å kjøpe kyllinger for oppdrett. Da vi kommer ser vi også at han har lært seg å reparere motorsykler. Med pengene han tjener har han nå betalt ned lånet, og også fått bygget gjerder rundt huset og hønsegården for å forhindre at kuer tramper det ned. Det store huset har han fått låne av onkelen sin. Han forteller at familien er veldig stolte over hva han har oppnådd. Før satt han bare stille hjemme i huset til broren sin, og levde av maten han og familien ga ham. Nå lever han godt på kyllingene, og å dyrke sitrongress, sukkerrør og jackfruit. Han opplever også mye større respekt fra de andre landsbybeboerne. Stolt viser han oss alle aktivitetene sine. Jeg begynner å skjønne hvor mye ABCs arbeid betyr. Det er en god følelse.

Vi reiser videre. Det går sakte på de humpete og støvete veiene, men omsider når vi vårt neste besøk. Han bor sammen med familien i et lite hus bygd av tynne stokker og palmeblader. Fra ABC har han fått rehabilitering, og lån til å kjøpe gamle TVer og radioer som han reparerer og selger. Dette har han lært av en av de andre i landsbyen. For pengene har han og kona kunne kjøpe et bedre hus enn de hadde før, og de trenger ikke lenger bekymre seg for om pengene vil strekke til. De har også kjøpt en motorsykkel, som de stolt viser fram. Med den kan de kjøre lenger for å hente ødelagte apparater for reparasjon. Hvis ikke kona kan kjøre, kjører den ti år gamle datteren ham, får vi vite. Den lille jenta leder sin far mellom trærne og husene, mens små hunder løper rundt beina våre. Jeg overrekker henne og lillesøsteren en førerhundkalender fra Norge. Den gjør stor suksess, og jeg forteller om førerhunder og om snøen de kan se på bildene. Mannen ser svært svært fornøyd ut med sin nye tilværelse. Kona betror oss at “Nå er hun veldig glad for å ha mannen sin.” Vi leser mellom linjene. Å gi mennesker hjelp til å overleve er en ting. Men med ABCs hjelp gjenvinner de også respekten og selvrespekten. Det er sterkt å oppleve det.

Kraftig på overtid stopper vi for å spise vår medbragte lunsj – kylling og ris, med ekstremt hot saus som vi velger å stå over etter at Andreas gisper etter vann etter å ha dyppet kyllingen sin i den. Vi får også kokosmelk – servert med sugerør rett fra nøtta. Fluene holder oss med selskap.

Våre venner tar oss med til en bestemor som har fått hjelp til å fjerne sin grå stær. Hun var blind i fem år, som hun tilbrakte liggende i en seng. Nå har hun fått synet tilbake, og kan hjelpe sin datter med de fem barna og husarbeidet, slik at datteren kan jobbe. Det er ikke vanskelig å se hvor mye hjelpen har betydd, med det store smilet og hengivne blikk til det minste barnet sovende i hengekøya.

Vår siste vert er en mann som ble blind som 8-åring. Han ble truffet av en bombe under borgerkrigen, men bestemte seg for at han ville klare seg selv. Med selvsikre skritt fyker han nå rundt for å vise oss alle sine inntektstiltak, mens kona holder seg smilende i bakgrunnen. De fire barna er voksne nå, to er allerede gift. Med lån fra ABC har mannen hennes startet kyllingoppdrett, og har nå 60 kyllinger til forskjell fra de ni han startet med. Han reparerer også vannpumper, dyrker bananer og fisker med garn i den nærliggende innsjøen. Hjelpen har hatt enormt å si for familien, forteller kona. “Nå slipper vi å bekymre oss for om vi har penger til mat i morgen.”

Det har vært mange sterke inntrykk, og vi er slitne når vi begir oss på den lange veien tilbake til byen. Likevel er stemningen i bilen god. Det er spennende og inspirerende å se pågangsmotet til disse menneskene. Det kjennes godt å se at pengene kommer fram, og at hjelpen vi gir ikke bare sørger for mat i magen, men ikke minst gjenvunnet menneskeverd og håp.