Dog lettere reduserte, føler vi oss mye bedre når vi står opp denne morgenen. Frokosten på The Pavillion er igjen innbydende – ferskpresset pasjonsfruktjuice, ferskt brød med ananasmarmelade, fritt valg av egg, te eller kaffe og frisk frukt.

Kl. 0745 venter igjen våre venner i bilen utenfor, og Boun Mao er oppriktig lei seg for den dårlige restaurantopplevelsen vår. Vi forsikrer ham om at alt står bra til nå, og setter kursen for avdelingskontoret i Kampong Speu, hvor vår venn Thierry (forkortelse for hennes egentlige navn som vi ikke klarer å uttale) venter på oss. Hun er prosjektkoordinator for ABC i provinsen, og var også med oss sist vi var ute – en skjønn, ung dame som det er lett å bli glad i. Sammen med en av feltarbeiderne, en kvinne, leder hun an på mopeden og viser vei til den lokale barneskolen. Her møter vi to små gutter som er elever der, sammen med en haug fnisete jenter.

Guttene er to brødre på 6 og 8 år som er svaksynte, og som ABC først fant frem til for noen måneder siden. ABC ønsker nå å hjelpe dem på deres lokale skole, og gi dem hjelpemidler som forstørrelsesglass. Marius spør læreren om hun også kunne tenke seg å komme til ABCs kontorer for å få litt opplæring i hvordan hun best kan hjelpe de svaksynte brødrene, og det vil læreren svært gjerne. Det er merkelig hvordan lærere i alle land likevel ser ut som lærere – den stramme damen er vennlig og interessert, og vi kan se at hun oppriktig bryr seg om sine to små elever. Det er tydeligvis litt flaut for dem å få så mye oppmerksomhet, og etter å ha gitt dem hver sin førerhundkalender fra Norge trekker vi oss tilbake og lar dem fortsette undervisningen.

Selv om klasserommet kun har et verandarekkverk som vegg på den ene siden, er det godt å trekke ut i skyggen under trærne når vi skal snakke med rektor og undervisningsleder ved skolen. Thierry snakker en kort stund med  skoleledelsen først, og forklarer oss etterpå at hun bare har fortalt at Andreas og jeg er svaksynte, og derfor må bruke solbriller. I Kambodsja er det nemlig svært uhøflig å ha solbriller på når man snakker med noen, spesielt de som er eldre. Det er respektløst å ikke la de andre ha øyekontakt med deg. Andreas tar raskt av seg brillene, men Thierry sier at nå som hun har forklart hvorfor vi trenger dem er det helt i orden, vi kan bare beholde solbrillene på.

Marius presenterer for dem sitt forslag om å la læreren få reise til ABCs kontorer en dag eller to for å få opplæring, og også skoleledelsen synes dette ville være et godt tiltak – de vil gjerne også vite hvordan de kan hjelpe elever med andre funksjonshemminger, som døve og amputerte. En liten gutt surrer rundt oss hele tiden mens vi prater, og Marius spør hvorfor han ikke er i klassen. Rektor forklarer at gutten er døv, og derfor ikke går på skole. Det finnes en døveskole i Phnom Penh, og de har forsøkt å overtale foreldrene til å sende ham dit, men dette koster mange penger og foreldrene ser ikke hvorfor de skulle gi ham en utdannelse – de regner ikke med han er i stand til å lære noe.

Thierry lover både skolen og oss at hun vil ta kontakt med en døveorganisasjon i området for å se om de har noe tilbud til gutten, men hun vet at de dessverre ikke dekker skolegang på spesialskole slik ABC gjør for sine blinde elever.

Den kvinnelige feltarbeideren tar farvel med oss, og Thierry hopper inn i baksetet sammen med oss tre andre – kvinnene er smale her i Kambodsja!

Vi setter kursen mot blindeskolen Krosat-Themy i hovedstgaden Phnom Penh. Siden Marius besøkte Kambodsja sist, i mai i år, har barna og skolen flyttet inn i nybygde lokaler, og synet som møter oss er flott. Flere store bygninger rundt et stort åpent område huser nå døve og blinde elever, og på baksiden har de også en stor plass hvor de spiller blant annet fotball. Vi får besøke klassene til de seks som ABC betaler skolepenger for. Foreløpig bor elevene på internat, men ABC jobber med å skaffe fosterfamilier til dem i nærområdet.  Flere av elevene har bare gått et par år ved skolen, selv om de er både 14 og 17 år gamle. De kommer fra Kampong Speu-provinsen, der ABC har funnet dem gjennom sitt kartleggingsarbeid. Barna vi snakker med er svært glade for å endelig å få gå på skole, og har gjort enorm fremgang på den korte tiden de har vært der. Flere ønsket å bli lærere, og en av jentene forteller oss at hun svært gjerne vil ha Thierrys jobb for ABC når hun avsluttet skolen.

Skolen har også datarom, og den blinde læreren viser oss stolt hvordan Jaws-programvare gjør det mulig for elevene å bruke både internett og annen funksjonalitet. Dessverre er det ikke utviklet noen talesyntese på khmer, slik at man bare kan bruke engelsk tale foreløpig. Dataundervisningen ved skolen har pågått i åtte år, og startet lenge før noen andre skoler i Kambodsja fikk datamaskiner til elevene sine.

I et av klasserommene vi går forbi sitter en eldre elev og spiller på en slags xylofon av tre. Thierry demonstrerer et annet tradisjonelt instrument for oss, bestående av en treklump i den ene enden, og en stang med en streng festet til den. På dette instrumentet kan man spille med en lang bue, noe som gir fiolinlyd med asiatisk klang over seg. Thierry har slett ikke glemt sin fars gamle kunster, selv hom hun nok ikke går Rybak i næringen med det første. Det innrømmer hun selv også glatt, og lattermilde går vi videre til neste klasse.

Her er en åtte år gammel jente er en av elevene.  Jenta er foreldreløs, og bor hos bestemoren sin når hun ikke er på skolen.

I denne klassen er læreren også blind, og hun forteller at det ofte er vanskelig å passe på disse små elevene siden de noen ganger kan finne på å løpe av gårde uten å si fra. Likevel finner hun det svært meningsfylt å undervise, og hun forteller at hun jo også blir en omsorgsperson for dem, ikke bare en lærer. Mange av barna har hjemlengsel den første tiden, men etter en stund går det bra og de er glade for å være på skolen.

Den vesle jenta er litt sjenert, og flytter seg urolig på benken når vi kommer bort for å hilse på. Thierry forklarer at skolen nettopp har hatt utbrudd av lus, derav det kortklipte håret.

En liten førerhundbamse fra Norge lokker fram et stort smil og undrende øyne da Thierry forteller om hva vi kan bruke hunder til på den andre siden av jordkloden. Jenta spør fort om hun kan få lov til å synge en sang for oss. Det takker vi selvfølgelig ja til. Fortsatt urolig i stolen synger hun med klokkeklar stemme på en vakker melodi som kommer til å bli ett av de vakreste minnene mine fra Kambodasja.

Thierry forklarer etterpå at dette ikke er en veldig kjent sang, men det er den vesle jentas yndlingssang. Den handler om en liten jente som først mister øynene og så begge foreldrene sine.

Det er alltid fint å besøke skolene, og disse barna er så inderlig glade for de mulighetene de har fått. Selv om de må reise langt hjemmefra for å få den tilrettelagte undervisningen og punktskriftopplæringen de trenger, sitter de rette i ryggen og leser stolt for oss fra punktboken sin om khmersk litteratur, og forteller om håp og drømmer for framtiden. Jeg vet at utdannelsen de får gir dem fantastiske muligheter i forhold til hva de ellers ville hatt. Jeg vet at de vil satse alt for å komme langt i studiene sine, selv om noen av dem ikke fikk begynt på skolen før de var 15 år gamle. De sjenerte smilene vitner om en lysere fremtid, for dem og for landet deres. Jeg er så glad for å få lov til å være med og støtte dem.