Hotellet vårt heter The Pavillion, og ligger i hjertet av Phnom Penh. Likevel er stedet en oase, tilbaketrukket fra byens kjas og mas. En vakker tropisk hage med et svømmebasseng i midten møter oss, og vi finner veien mellom trærne til resepsjonen. Andreas kan opplyse oss andre at hotellet er oppført som det mest populære på TripAdvisor, noe som gjør oss enda mer fornøyde med valget.
Rommene våre er ikke klare ennå, og vi slår oss ned i skyggen ved bassengkanten for å akklimatiseres litt. 30 grader er ikke akkurat hverdagskost for nordmenn, og hvert fall ikke når vi for noen timer siden trasket gjennom et regnvått Oslo midtvinters.
Vi bruker tiden til å planlegge overnattingen i Siem Reap, som Andreas og jeg skal besøke om noen dager. Vannmelonjuice og lunsj på kambodsjansk vis, med kylling og grønnsaker i rød karrisuppe hører med. Så får vi rommene, og rekker en dusj før ABCs sjåfør henter oss igjen og tar oss med til organisasjonens kontorer, som ligger et annet sted i byen.
Vi møter en vennlig og smilende organisasjonsleder. Mr. Boun Mao er selv blind, og ansiktet hans vitner om en dramatisk historie. Vi setter oss ned, og Mr. Mao forteller stolt om organisasjonen sin, og arbeidet de gjør. De startet opp i 2000, og i 2007 fikk de støtte fra Norges Blindeforbund som de brukte til oppstart av rehabiliteringsprosjekt i provinsen Kampong Speu, som ligger en times kjøring utenfor hovedstaden.
Marius har fortalt meg litt om årsaken til at Boun Mao ble blind, og jeg drister meg til å be ham fortelle sin historie:
I 1993 studerte han ved universitetet i Phnom Penh. Som foreldreløs var det nødvendig for ham å tjene penger ved siden av studiene, og han hadde kjøpt seg en moped som han brukte til å tilby folk taxitjenester. En dag plukket han opp en person, som viste seg å være en raner. Da Boun Mao slapp ham av på bestemmelsesstedet, kastet mannen syre i ansiktet på ham, tok penger, sykkelen og stakk.
Syreskadene var alvorlige. Han havnet på FN-sykehuset, og selv om legene prøvde å redde synet hans lot det seg ikke gjøre. Han var blind. Etter mange operasjoner for å rekonstruere ansiktet kunne han skrives ut, men Boun Mao gikk med selvmordstanker. Hvordan skulle han, en blind, kunne klare seg selv?
Den japanse legen oppmuntret Boun Mao, og minte ham på at han fortsatt hadde en verdi og mange kunnskaper som kunne komme verden til nytte, kanskje spesielt andre blinde og svaksynte. Boun Mao fikk hjelp til å lære å ta seg fram og klare seg i sin nye situasjon. Senere fullførte han utdannelse i patologi og anatomi, og fikk så et stipend til å ta massørutdannelse i et av nabolandene. Da han kom hjem ønsket han sterkt å hjelpe andre blinde og svaksynte til å få de samme mulighetene han selv hadde fått. Med hjelp fra Norges Blindeforbund og Asias Blindeunion ble ABC stiftet.
Vi overleverer gaver vi har med fra Norge, blant annet to leselister og noen luper og kikkerter vi har fått tak i. Boun Mao takker ydmykt, og sier gavene vil komme til stor nytte for organisasjonen og for svaksynte barn som de ønsker å tilrettelegge undervisningen for i deres lokale skoler. De blinde barna henvises til en blindeskole hvor de får punktskriftopplæring og annen støtte.
Boun Mao viser oss rundt i huset som ABC har fått av det japanske Nippon Foundation. I andre etasje har de kontorer, samt bibliotek hvor de produserer noe punktskriftmateriale og gir dataundervisning til synshemmede studenter. Punktskriveren er imidlertid gammel, og alt må legges inn manuelt. Dataundervisningen er nylig stoppet. De har ikke lenger råd til å betale en lærer. Marius noterer og vil ta med informasjonen i vurderingen av den videre støtten.
I etasjen under har ABC startet en ny virksomhet. Blinde får opplæring i massasje, og tar imot turister og andre til behandling. Dette har vi hørt mye om, og vi takker ivrig ja når vi blir tilbudt å prøve. Marius takker høflig nei – han har vært her før, og betror oss på norsk at han nok følte de var litt vel hardhendte.
Vi ser på de spede jentene og takker ja likevel. I et tilliggende omkledningsrom skifter vi til det som mest minner om sykehuspysjamas, før vi går inn i et rom med mange massasjebenker. En kvinne hjelper jentene å forklare, og vi forsøker å forstå – vi legger oss etter hvert på magen på hver vår benk. “Medium or hard?” Med Marius’ skepsis friskt i minne smiler jeg og ber om “Extra soft!” Damen humrer vennlig og overlater oss og jentene til oss selv.
Med behagelig musikk i ørene og god isolasjon mot trafikkstøyen utenfor, blir vi knadd og knukket. Jeg kjenner hvordan de små, men sterke fingrene leter seg fram til de riktige punktene, og det er slett ikke for hardt, selv om jeg kjenner at jenta har langt mer å by på. Jeg synker inn i drømmeland og lar ømme flymuskler få en omgang godtvondt. Noen minutter innimellom sover jeg nok – jetlagen har begynt å gi sin virkning.
Etter en time stiger vi ut igjen, møre og øre i hodet. Andreas har også overlevd sin “Medium” med god margin. De fem dollarne per hode har vi ingen problemer med å gi bort. Turen bærer tilbake til hotellet. Massasjen vil komme vel til nytte de neste dagene. Da står besøk hos synshemmede for tur – i avsidesliggende landsbyer en time vest for Phnom Penh, på veier som vil få Statens Vegvesen til å blekne. Etter middag på Marius’ stamrestaurant Frizz, sovner vi før hodene treffer puta, fulle av forventninger. Virkeligheten venter.