Den ekstra halvannen timen med søvn var velkommen – det blir lange dager og mange inntrykk på en slik tur som denne.

Vi blir hentet 0930 av ABCs sjåfør, og kjører til organisasjonens kontorer i et annet kvarter av byen enn der hvor vårt hotell ligger.

Huset og tomten ble donert til ABC av den japanske Nippon-stiftelsen i 2005, og huser i dag kontorer, bibliotek, dataundervisning for synshemmede studenter i andre etasje, samt massasjeopplæring for blinde og salg av massasje i første etasje.

I dag skal vi få lov til å se hvordan de blinde elevene får massasjeopplæring, og en av de ansatte på kontoret følger oss ned for å bistå som tolk. I et stort rom som også brukes til møter, og ofte leies ut til andre som trenger slike fasiliteter, er det satt opp to massasjebenker og fem-seks jenter er ivrig i gang med å prøve ut teknikker på hverandre. En ung kvinne er læreren deres – hun er også blind, og som Boun Mao mistet hun synet etter å ha fått kastet syre i ansiktet.

Hun forteller at hun først jobbet noen år som massør, men at hun ønsket å hjelpe andre blinde til å få karrieremuligheter. Derfor ønsket hun å ta jobben som lærer ved ABCs massasjeopplæring. Elevene kommer fra hovedstaden eller nærliggende provinser, som Kampong Speu hvor Norges Blindeforbund støtter ABCs organisasjons- og rehabiliteringsprosjekt. Det varierer hvor lenge opplæringen varer, er elevene flinke og husker godt kan de begynne å jobbe allerede etter seks måneder, forklarer læreren. Elevene som i dag får undervisning har vært her i snart fem, og har allerede lært seg japansk massasje. Nå fortsetter de med oljemassasje, og de unge jentenes jobbmuligheter etterpå er gode. ”Alle blinde som får utdannelse her får jobb etterpå,” forteller læreren som også skryter av elevene sine. ”De er lærevillige og flinke. Mange av dem har også fått dataopplæring og annen hjelp fra ABC, men de trenger å kunne noe som vil gi dem jobb. Massasje vil gi dem jobb, og de vil veldig gjerne jobbe og tjene penger,” sier hun.

Nitten år gamle Mom er en av elevene, og er kommet til hovedstaden fra en liten by i Kampong Speu. Etter snart seks måneder er hun nå sikker på at hun vil bli i Phnom Penh for å arbeide. ”Det er en god jobbmulighet for oss,” forteller den blinde jenta, som trives godt med arbeidet.

Vi takker selvsagt ikke nei til tilbudet om å teste ut resultatene av opplæringen, og ikler oss igjen de pysjamaslignende, blå buksene med tilhørende overdel i massasjesenterets tilliggende omkledningsrom. Tingene våre legger vi i praktiske plastkurver med lokk og bærehåndtak som vi tar med inn i massasjerommet. En sterkt svaksynt jente viser oss inn, og sjekker tiden med en talende klokke. ”One hour?” spør hun. Vi svarer ja takk, og avkrefter at vi har noen skader som de behøver vite om. Vi venter på spørsmål om hvor hard massasje vi ønsker – det kommer ikke, men det får bære eller briste.

Rommet er svalt og halvmørkt, kjølt ned av store vifter i taket. Gardiner og en tung dør skjermer mot trafikklarmen utenfor. Her er det plassert ut ni benker, og to av elevene fra tidligere står nå og venter på oss.

Vi får grundig behandling – fra hodebunnen via nakke og skuldre, armer og helt ut i hver enkelt fingerspiss. De små jentene er sterke og har god teknikk, og massasjen denne gangen er nok hakket hardere enn sist, men jeg kjenner at musklene trenger en omgang etter mange timer på dårlige veier dagene før. Jentene klatrer opp på benken for å komme bedre til, gnir med tomler og albuer, og strekker på armer og bein. Vi snur oss fra magen til ryggen, og alle tenkelige og anstendige steder på kroppen får grundig behandling. Når vi er ferdige, lett øre i hodet og med skuldre som har sunket mange hakk, tusler vi ut fra den behagelige atmosfæren og tilbake til storbyens hast og ståk. Fem dollar per person er ingen pris, og vi stikker til dem en dollar ekstra for god service. Så rusler vi tilbake opp trappen til kontorene, hvor Marius og Boun Mao sitter i møte.

Vi veksler noen ord med Boun Mao om hvordan han synes vårt besøk har vært, og han forteller at han setter stor pris på at vi kommer fra Norges Blindeforbund med jevne mellomrom for å følge opp prosjektene.

Han sier: ”Dere kan se bilder, lese rapporter og forestille dere hvordan det er her, men det holder ikke. Dere må oppleve det selv for å skjønne hva arbeidet vi gjør går ut på. I tillegg er det viktig for oss med de innspillene dere kan oss for å gjøre arbeidet vårt bedre, ved å se på prioriteringer og komme med forslag til nye tiltak eller andre måter vi kan hjelpe mer effektivt.”

Boun Mao tar oss med ut for å spise lunsj, før vi setter kursen tilbake til hotellet. Kambodsja har noen av de beste juicene og shakene jeg noen gang har smakt, lagd av alle de deilige fruktene dette tropiske landet kan by på. Jeg setter til livs en vannmelonjuice, og slurper i meg halvparten av Andreas’ honningmelonshake etter å ha smakt litt for nøye på det som viste seg å være chilisaus som fulgte med maten min. Resten av dagen tilbringes i skyggen ved bassenget i hotellets hage, med forberedelser og pakking til morgendagens avreise. Etter tips fra en av Marius’ venner som bor og arbeider for Røde Kors her, besøker vi en hyggelig mann ved navn Phim som hjelper oss å organisere det vi trenger for å komme oss velberget til Siem Reap i morgen, og tilbake igjen om noen dager.

Klokken halv seks hentes vi igjen av sjåføren og Boun Mao, som tar oss med til en restaurant på den andre siden av elven for vår avskjedsmiddag. Den kilometerlange broen ble bygget av japanerne som en vennskapsgave, og har gjort underverker for det kommersielle livet på den andre siden – men flere store broer er under konstruksjon, og Boun Mao kan fortelle at vi vil passere under mange av dem på morgendagens båtreise opp elven.

Vi serveres en blanding av asiatiske retter som vi alle forsyner oss av til våre egne små skåler. Til hører ulike sauser for dypping, og en liten hær av kelnere som er på pletten med store isbiter, øl og annen drikke – om vi vil ha det eller ikke. Det flommer over av mat, og jeg kan ikke hjelpe for å tenke på de mange som gjerne ville hatt noe av alt som sikkert kastes etter at vi har forlatt stedet. Det er store forskjeller i kambodsja, men den kraftige veksten og turismen er med på å gi flere og flere et levebrød.